onsdag 2. januar 2013

Takk for følget

Plutselig hang det et stort Israelsk flagg på en høy flaggstang på oljeberget rett utenfor vårt hotellrom. Det var mørkt og det gikk ikke lenge før det tutet på utsiden av arabere i biler med store palestinske flagg ut av vinduene.

Har vi blitt noe klokere av denne reisen?
Forstår vi mer av midtøstenkonflikten?

Vel, jeg syns vel kanskje ikke det. Vi har stort sett vært i arabiske områder på hele turen. Vi føler nesten at vi har vært i et muslimsk land hvor det ropes bønner i store høytalere hele tiden, fem ganger om dagen. Rett øst for oss er det litt bebyggelse før det er ørken, ja ørken på en slik måte at det ikke er en geit eller noen som er i disse områdene så langt vi kan se. Og her skal det bygges boliger, og det blir som små sirkler i det enorme landskapet. Dette skaper hat, dette skaper internasjonal uro, dette er storpolitikk. Problemet kan umulig være plassen her nede, problemet er hatet.

Vi får dra en tur ned hit en annen gang, kanskje vi forstår mer da, men nå setter vi punktum. Takk for følget!

Gravhagen -et alternativ

Bak bussholdeplassen ligger en klippe som ligner veldig på en hodeskalle. Det er ved siden av denne klippen som gravhagen ligger. Det er gratis å komme inn, stemningen var så stille og rolig. Hagen var harmonisk med små diskré plakater som forklarer med skriftsteder Jesu lidelse å død. Tradisjonelt så er det gravkirken inne i byen som er stedet for golgata og Jesu grav. Bare å gå inn i denne intense bygningen kan ta motet fra noen og enhver som om tradisjonene er tilbake mot 300-tallet.

I denne parken har en forening ganske enkelt restaurert en gammel hage som man mener kan være Josef fra Arimeteas hage. Det er flere gode argumenter for at denne utradisjonelle plassen er stedet.

- Graven er hogd ut av fjellet, ikke en naturlig grotte  Matt 27:16
- Det er en kanal for en rullesten på utsiden Matt 27:16
- Gravstedet er på høyre side Mark 16:5 og ville vært synlig fra utsiden Joh 20:6
- Stedet bærer preg av å ha tilhørt en rik mann

Uansett, dette stedet viser historien om Jesu død og oppstandelse mye mer harmonisk og fint enn den intense og konfliktfylte gravkirken innenfor bymurene.

The upper room man and the upper room cat


Tørr tunnel fra Siloa og oppover retning tempelet


tirsdag 1. januar 2013

Gå å vask deg i Siloadammen!


På andre siden Kedron bor araberne

Hulene i fjellveggen over søppelet er visstnok viktige arkeologiske graver.

Sakkeus i treet

Dette treet er over 2000 år gammelt. Det er dette treet som tolleren Sakkeus klatret opp i da Jesus gikk forbi. Det er visstnok flere andre trær i Jeriko som er utpekt, men dette er det ekte treet. Vi fikk nemlig historien bekreftet av en araber som solgte appelsiner under treet, og en mann som solgte palestinaskjerf kunne også bekrefte dette :-). Flere arabiske veiskilt guidet oss fram til stedet temmelig midt i Jeriko sentrum.

Salig vi flyter


Rampen til Silva

Lederen for selotene som forskanset seg på toppen het Elieser og var ifølge Josefus etterkommer etter Judas galileeren som står omtalt i Apgj 5. I mange måneder var Masadaklippen beleiret, men til slutt så klarte den romerske guvernøren Silva å få bygd opp denne rampen vha tusenvis av tonn med jord og stein. Et spesialkonstruert tårn med rambukk og flere etasjer klarte til slutt å slå hull på muren. Etter å ha satt fyr på de indre festningsverkene så inntok de fjellet som da var dødsstille. Alle de 960 jødene hadde tatt selvmord bortsett fra to kvinner og fem barn som gjemte seg i en sisterne den siste kvelden. 

Ikke mange klatrer ned av fjellet på baksiden etter først å ha kommet opp, men det gjorde vi og dette ble en uforglemmelig opplevelse.

Vannsisternene på vestsiden

Etter en omvisning på toppen gikk vi ned på vestsiden av klippen. Vi så ingen andre som gjorde dette så vi hadde hele fjellsiden for oss selv.

Vi går opp på Masada


mandag 31. desember 2012

Nøklene til Gravkirken

Hvem har så nøklene til Den Hellige Gravs Kirke når det er minst seks store kirkesamfunn som deler lokalene her. Jo siden 1099 så har en muslimsk familie hatt nøklene til denne kirken. Slik har det fortsatt i hundrevis av år og selv idag så er det en muslim som låser døra. Mannen med nøklene satt på benken innenfor og jeg snakket med ham. Han hadde noen ansatte fortalte han så han tok litt fri innimellom, og ja, han var muslim.

Den uflyttbare stige

Mitt på bildet i forrige artikkel oppdaget jeg plutselig en stige. Ikke så underlig kanskje, men denne stigen er ingen enkel sak. I avtalen fra 1852 glemte man nemlig å definere hvem som eier denne stigen. Den er ikke med i felleseieavtalen som gjelder vinduer og dører. Noen plasserte nemlig stigen der en eller annen gang før 1852. En utskjæring fra 1839 har også med denne stigen. Noen har prøvd et par ganger å flytte stigen, men da ble det bråk. Man kan ikke bare komme her og komme her. Slik kan man da ikke gå fram.

Om noen vil lese mer om stigen som ikke kan flyttes så er Wikipedia et godt utgangspunkt: http://en.wikipedia.org/wiki/Immovable_Ladder

søndag 30. desember 2012

Den Hellige Gravs Kirke

Jeg burde skrevet et seriøst innlegg om Golgata, Jesu grav og de andre svært så sentrale ting som finnes inne i Den Hellige Gravs Kirke. Istedet går nå mine tanker til kirkesamfunnene som nå holder til verdens mest hellige og viktige kirke på denne jord. Alle de store kristne kirkesamfunn ønsker jo å ta del i denne hellige plassen. Og dette er ikke lett, det er nemlig ikke bare de frie menigheten som opplever uenighet pga religiøs stahet. Når alt kommer til alt så tror jeg nok vi pinsevenner er nok så fleksible likevel, for hør på disse detaljer som jeg har klippet fra Wikipedia:

Etter renoveringen av kirken i 1555 skiftet fransiskanersamfunnet og de ortodokse på kontrollen over Den hellige gravs kirke, alt etter hvem som kunne oppnå den mest fordelaktige avtalen (firman) med de ottomanske myndighetene, gjerne gjennom bestikkelser. Dette førte i flere tilfeller til uroligheter, og i 1767 utsendte sultanen en firman som førte til at kirken ble delt mellom partene. Avtalen ble bekreftet, og status quo mellom kirkesamfunnene ble gjort permanent i 1852. Det betød at oppdelingen av kirken ikke kunne endres.

De største områdene tilfalt den gresk-ortodokse, den armensk-apostoliske og den romersk-katolske kirke. I det 19. århundret fikk både den koptiske-, den etiopiske- og den syrisk-ortodokse kirken tillatelse til å bygge mindre kapeller innen i eller ovenfor kirken. Tidspunktene for gudstjenestene reguleres strengt i fellesområdene.

Status quo betyr at intet i fellesområderne kan fjernes, bygges om eller flyttes uten aksept fra alle parter. Dette medfører ofte at selv gjenstander eller steder som i særdeleshet trenger å repareres ikke blir det når det ikke oppnås enighet om hvordan det skal gjøres; dette gjelder blant annet gravminnet, som er i stor fare for å falle sammen.

Til tross for etableringen av status quo oppstår det stadig, selv i moderne tid, uroligheter, når et kirkesamfunn føler seg provosert av noen av de andre. På en varm sommerdag i 2002 flyttet den koptiske munk som markerte de koptiske kravene av kirkens tak, som benyttes av etiopierne, inn i skyggen. Denne handlingen ble av etiopierne oppfattet som en fiendtlighet, og elleve munker måtte på sykehuset som resultat av det etterfølgende slagsmålet.[5] Et annet tilfelle av håndgemeng fant sted i 2004, da en dør inn til fransiskanernes kapell ble etterlatt åpen etter en ortodoks messe. Flere personer ble arrestert.

Glimt fra Klagemuren